Kjøkkenutstyr

Her vil jeg vise hva slags kjøkkenutstyr jeg bruker når jeg laver mat. Oftest er det Fisla som laver mat, for da smaker den best, men noen ganger laver jeg mat. Vi bruker stort sett det samme utstyret. Dette utstyret har det vist seg at man kan lave kjempegod mat med.

I den store pannen steker jeg bacon. Dette er en solid støpejernspanne som jeg har fått av mamma. Stekespaden på bildet er av den rette typen. Jeg har en ekstremt fleksibel stekespade. Dermed trenger den ikke den tradisjonelle knekken. Den lille pannen er for mindre arbeider. Den er fin til å steke speilegg i, dersom man bare skal ha to-tre stykker.

Dette er en panne med grillfurer. Den er belagt med antifestebelegg, slik at jeg kan steke med mindre fett. Det gjør at denne er anvendelig for folk som ikke er så glad i fett.

Dette er en liten støpejernspanne fra den kjente stekepannefabrikkanten Mustad. Hanken er av massivt jern, og er støpt sammen med pannen. Denne er ikke særlig egnet til bruk på gasskomfyr, med mindre kokken er smed til daglig. Håndtaket blir svært varmt.

Dette er et bidrag til miljøet. Det er et grytelodd. Med dette loddet liggende på grytelokket kan jeg redusére energitilførselen, men likevel opprettholde varmen i gryten. I følge miljøkalkulatoren på DinSide sparer jeg tusenvis av kroner hvert år med denne.

Dette er en skjærefjæl. På denne deler jeg opp maten min. For å unngå skadelige bassillusker, vasker jeg alltid fjælen efter at den har hatt kontakt med noe spiselig. Dessuten varmer jeg alltid opp maten. - Å spise en stekt lammestek med avføring, er sannsynligvis ikke farlig, i og med at den er varmebehandlet. -
---------- Seksjonsleder Kristin Styrmo Mattilsynet på Kløfta

Dette er ostedelerkniven min. Den har et tykt, smalt blad. Det gjør at osten løsner lett fra bladet, selv om den er myk og klissen. Slik skal en ostekniv konstruéres.

En Jøtul støpejern-stekepanne. Ingeniørene hos Jøtul har til fulle forstått prinsippet med varmeledning i metaller. Derfor er ikke hanken støpt fast i selve pannen. Hanken er klinket løst, slik at pannen skrangler. Dette gjør at ikke varmen overføres så lett til hanken. En behagelig og slitesterk stekepanne. Når jeg skal steke biff, liker jeg å bruke en tung stekepanne. En aluminiumspanne har mindre masse enn en støpejernspanne har, så den blir nedkjølt straks biffen legges i. Dermed må man legge mindre kjøtt i pannen hvis man vil ha den deilige stekeskorpen som jeg liker (hvis man ikke har gasskomfyr , da). Denne fant jeg på søpla tidlig på syttitallet.

Denne kjøpte jeg på loppis i Sverige. Den er liten, og passer godt for omeletter med 3-4 egg. Hanken er av tre, så varmen ikke overføres til hånden.

Tranchérgaffel. Denne bruker jeg når noe skal tranchéres. Jeg bruker den også til å gafle kjøttkaker og annet snadder som er for varmt til å håndteres. Jeg liker at gaffelen har bøyde tinner, slik denne har.

Dette er utbeningskniven min. Fin å ha når stek skal tilberedes.

Ostehøvel. Noen ganger blir skivene for tykke når jeg skjærer osten med kniv. Hvis jeg for eksempel skal legge et ostelokk på en omelett, synes jeg at skivene kan bli litt tykke når jeg skjærer med kniv. Med denne høvelen får jeg løvtynne skiver, bare noen millimeter tykke.

Dette er den kjøkkenkniven jeg bruker mest. Jeg liker ikke hulslipte kniver, for de har så kraftig blad. Jeg liker heller ikke vanlige kniver som ikke er hulslipte, for de slipper ikke maten. Denne kniven har et tynt og smidig blad, men slipper likevel maten. Det er fordi den er perforért, og har to langsgående rygger som holder maten vekk fra bladet. Lurt.

En liten gryte. Når man skal koke eller varme opp litt mat, er denne god å ha. Bildet viser gryten med fire egg fra høner som selv velger om de vil være ute eller inne, og som kan tråkke på grønn plen når de ønsker det. Når jeg skal spise kokte egg, liker jeg såkalte smilende egg. Disse er kokt slik at plommen er fast ytterst, men myk innerst. Slik blir den når eggene kokes i 9 minutter. (Det er mange som lurer på hvor man får tak i egg som er fra høner som går fritt i virkeligheten, i motsetning til Priors "frittgående" høner som sitter i et bur som er konstruert anderledes enn buret til burhøns. Disse eggene kan man kjøpe hos samvittighetsfulle bønder med gårder rett utenfor Oslo (eller en hvilkensomhelst annen by). Bare stikk innom en tilfeldig gård og spør. De fleste kan henvise til seriøse hønseholdere. Vær oppmerksom på at kvalitetsegg ofte er billigere enn de hvite kuglene fra Prior. En annen pussighet er at smaken er mye bedre, og plommen er gulere, og holdbarheten er lenger. Disse eggene har jo ikke ligget i månedsvis på lager. Derfor kan man godt handle mange brett i slengen. Skal man oppbevare egg over lang tid, er det lurt ikke å vaske eggene. De bør ligge kjølig, og ikke i nærheten av frukt eller grønnsaker. Særlig ugunstig skal det være å oppbevare egg sammen med epler.)

I blandt ønsker jeg å drikke et par små kopper kaffe. Da bruker jeg denne kjelen. Jeg har passe mengde kokmalt kaffe i kaffekjelen (det er vanlig å regne ca. 90 g kaffe pr. liter vann), og overrisler kaffepulveret med passe mengde kokende vann. Efter fem minutter agitérer jeg kaffen forsiktig. Når gulbrunt kaffeskum presser seg opp gjennem kaffegruten som ligger som et lokk over vannet, stanser jeg agitéringen. Efter ytterligere fem minutter er kaffen klar. AAAaahhh.

Jeg hadde egentlig tenkt å vise et bilde av blandemaskinen min, men det blev visst en billedserie av det. Jeg kan jo likesågodt vise et eksempel på hva jeg bruker den til. I dette tilfellet viser jeg hvordan jeg laver blomkålstappe. Blomkålstappe er mat man kan benytte når man har mer lyst på blomkålstappe enn potetstappe. På det første bildet viser jeg en blomkål. En slik må man ha. Kok den mør i så lite vann som mulig. Det andre bildet viser kokt, avrent blomkål. Det tredje bildet er hovedbildet i denne serien, nemlig bildet av selve blandemaskinen. På bildet har jeg hatt blomkålen oppi beholderen, og tømmer litt fløte over for å få litt fukt i mosen. De som ikke liker fløte, kan benytte melk eller vann. Jeg starter blanderen, og lar den gå til mosen er jevn og glatt. Noen titalls sekunder bør holde. Så tømmer jeg mosen over i kjelen igjen, og dekker den med revet ost. De som ikke liker revet ost, kan la dette være. Osten gjør at mosen blir tykkere. Jeg varmer det hele på komfyren, og rører mens det blir varmere. Efter en stund ser mosen ut som potetmos, men den smaker ikke som potetmos. Det ferdige produktet har jeg ikke fotografert, for det ser nøyaktig ut som potetmos. Alle vet hvordan potetmos ser ut. Komfyren fant jeg på søpla. Nå som det er så populært med innbyggingskomfyrer, står det mange fine komfyrer på dynga og venter på nettopp deg.

Her skal jeg vise en gryte med antifestebelegg. Den fikk jeg av noen Golfentusiaster for over ti år siden, men den er like god enda. Den er veldig lett å holde ren. En børste og varmt vann er ofte tilstrekkelig. Før jeg rengjør den, må jeg sørge for at den blir møkkete. Det kan jeg gjøre med tomatsuppe. Når jeg skal lave tomatsuppe, bruker jeg tomater, chili, og buljong.. Ofte er jeg i Norge når jeg skal lave suppe. På magisk vis ser det ut til at norske tomatbønder har klart å fjerne smaken fra tomatene, så jeg må bruke utenlandske bokstomater. Det går an å lave suppe med norske tomater, men da bør man i alle fall smakssette med tomatpuré. Jeg bruker kjøttkraft hvis jeg har det, ellers bruker jeg kjøpebuljong. Slik gjør man: Et kilogram tomater med smak, en chili og kjøttkraft kastes i blandemaskinen. Maskinen går noen titalls sekunder. Alt tømmes i en gryte med antifestebelegg. Varmes opp. Spises. Hvis man liker det, kan man spe med litt fløte. Den som har vokst opp med posesuppe, får en liten overraskelse når de prøver denne suppen. Det går jo fortere å lave den, og så smaker det tomater av tomatsuppen. Blandemaskinen skyller man med vann, så er den klar for nye oppgaver. Det samme gjør man med gryten. Kjøleskapet som står ved siden av komfyren fant jeg på søpla. Nå om dagen vil folk ha innbyggingskjøleskap.Ønsker man ekte, norsk tomatsuppe, benytter man selvfølgelig ikke chili. Da kan man også erstatte tomatene med vann.

Slik skal en kaffekjele se ut. Legg merke til detaljene: Bak på kjelen er det præget inn rommål. Hanken er plassért slik at man ikke brenner seg på fingrene selv om lokket er tatt av. Tuten er satt høyt på kannen, slik at men kan fylle kannen godt uten at vannet støtkoker ut av tuten på'n. Hvorfor er ikke alle kaffekanner slik? Grunnen er selvfølgelig at dersom denne kannen var lett å få tak i, ville kannesalget stagnért øyeblikkelig. Jakten på ny kaffekanne ville opphøre, og kannestøperne ville bli arbeidsledige. Jeg var heldig og fikk kjøpt den på Ås, men så måtte jeg ut med en drøy femtilapp.

Denne kjelen er om mulig enda bedre konstruert enn kjelen over. Tuten sitter høyere, lokket er større, tuten er videre, og den er utstyrt med en plystrende propp. Fantastisk.

Jeg spiser veldig mye smør, men jeg liker ikke å sette det på bordet, for smør er stygt. På grunn av dette har jeg i alle år stått i kjøleskapdøren og spist smør, men nå er det slutt på slikt. Jeg har kjøpt smørform. Formen legges i koldt vann noen timer før man fyller den med lunkent smør. Det hele settes til avkjøling, før man endelig kan pakke ut en vakker skulptur som gjør seg godt på bordet. Bånn appetitt.

Hvis man har lyst på en enkel posesuppe, men vil "jazze" den opp, kan man lave en slik suppe som den på bildet. Det man trenger er først og fremst en suppepose. Det spiller ingen rolle hva slags pose man benytter. Vi har brukt Bearnaisesauce, men man kan like gjerne bruke en hundepose. Knepet er at vi gjør som i eventyret om spikersuppen. Først har vi litt vann i en kjele, og så fyller vi på med godsaker. I suppen på bildet har vi brukt stekte kjøtt-terninger, pølsebiter, paprika, chili, tomat og purre. Når vi har blandet det vi ønsker oppi suppen, kommer det magiske øyeblikket, og vi skal ha i posen. Ikke gjør dette. Husk at posen er et kjøkkenredskap, ikke en ingrediens. På denne web-siden skriver jeg jo om kjøkkenredskaper, så posen setter jeg bare inn i kjøkkenskapet igjen (eventuelt legger hundeposen tilbake i veikanten, der hundeiere gjerne legger slike). Dette er en lettvint suppe, og siden vi ikke benytter posen, vil suppen ikke brenne seg, slik posesupper har en tendens til å gjøre. Denne suppen smaker godt, selv om den på et vis er en posesuppe. Ved servering strøes osteterninger oppi suppen.

Dette er den største stekapannen min fotografert sammen med den minste stekepannen min. Sannelig er det stor forskjell, altså.

Jeg tror dette kalles en spatel. Den er fin å ha når man skal bræ krem over en kake. Man kan også bruke den som en stekespade.

Den nye stekepannen min er større enn de andre. Oppi den nye pannen har jeg lagt den som tidligere var den største pannen min. Den store pannen bruker jeg når jeg er alene hjemme og riktig skal kose meg. Jeg kan steke en stor biff, eller lave en omelett for et skikkelig mannfolk.

Dette er et målebeger. Jeg har fått det av min svigerinne, for hun vet at jeg er helt vill efter målebegre.

Når jeg skal spise oliven, kirsebær eller moreller liker jeg at kjernen er fjærnet. Til dette bruker jeg en kjernefjærner. Kjernefjærneren min er lavet av porcelaine og stål. Hvis man ønsker at ting skal holde i hundre år laver man dem slik.

Hjemme, tilbake til Bilder.