Fotoutstyr og kikkerter 2

Her er mer fotoutstyr.

Dette er en Kodak Retina fra før krigen. Den har tilhørt min grandtante. Min grand-grandonkel er forresten den kjente maleren.

Dette er en stavblitz. På et pressekamera gjør det seg best med stavblitz. Da disse kom falt vi helt i staver over en blitz med ledetall 45, men det er ikke så fantastisk lenger. Det er mer middels. Eller litt dårlig.

Endelig har jeg fått meg et vidvinkelobjektiv. Dette er en Schneider Kreutznach Angulon 90 mm. Fikk'n for noen tiere på eBay. Lokkær'n virker ikke, men det gjøkkeno'. Jeg fixer'n.

Om kvelden er det vanskelig å se hva naboen foretar seg. Dette har irritert meg lenge, og kollegene har sett seg lei på at jeg er i så dårlig humør når jeg kommer på jobb. Derfor fikk jeg denne av en kollega. Det er en nattkikkert ( H3T-1). Nu er jeg hver dag blitt en berusende lykkeopplevelse.

Jeg har fått hurtigsøker til digitalkameraet. Vanligvis må man søke med en liten lavoppløst drittsøker som sitter på baksiden av kameraet. Nå har jeg to søkere med uendelig oppløsning. Den ene er lavet spesielt for Kodak Retina. Den andre har jeg montert på digitalkameraet. Dette kameraet bruker jeg stort sett som lysmåler, men nå skal det også la seg gjøre å ta bilder med dette kameraet.

Når man har fotografering som kjepphest, får man i blandt lyst på noe nytt og rått utstyr. En tur til fotobutikken kurerte denne trangen. Jeg klarte ikke å finne noe utstyr som tilfredstiller mine krav til kvalitet. Alt er digitalt. Vel hjemme igjen søkte jeg nettet for å finne noe brukbart. Hasselblad sier at de har bra utstyr, og oppløsning helt opp til 50 MP. Oppildnet av dette søkte jeg mer på nettet. På en nettauksjon fikk jeg kjøpt en Canon EOS 300 for etpar-tre hundrelapper. Nå har jeg fått meg et forholdsvis nytt kamera som er i stand til å ta svært gode bilder. Jeg er glad jeg slapp unna den klumpete Hasselbladen. Dyr er den også.

Denne fikk jeg på eBay. Det skal bli gøy å se om den kan ta bilder.

Hvor langt unna står jeg? Dette spørsmålet har fotografer spurt seg i over hundre år. Med en perambulator er det trivielt å måle opp avstanden, selv uten batterier.

Til avstandsmåling kan jeg klare meg uten strøm. Til fotografering klarer jeg meg også uten strøm. Endelig har jeg klart å finne en eksponeringsmåler som virker fint uten strøm. Denne eksponeringsmåleren er helt mekanisk. Selve instrumentet som benyttes til å bestemme lukker og blender, er det mest fintfølende som finnes: Øyet! Ingen elektronikk kan måle seg med det menneskelige øyet. Med øyet og denne måleren vil jeg aldri mer trenge å ta feileksponerte bilder. Bildet av selve måleren er sannsynligvis det siste overeksponerte bildet jeg har tatt. I hverfall med lukkertider kortere en 1/5 sekund. Moderne skalaer er inndelt anderledes enn med denne måleren. Nu heter det 1/250, 1/125, 1/60, 1/30, 1/15, 1/8, 1/4, 1/2 ....Måleren bommer altså med en blender på lange tider, men det gjør jo ikke noe siden jeg er klar over det. På veldig lange tider er det bare en fordel at den bommer. Man må jo ta hensyn til reciprokekorreksjonen.

Her er enda en avstandsmåler som ikke trenger strøm. Når jeg setter den i utstyrsskoen til Voigtländeren blir kameraet som et målsøkerkamera uten koblet målsøker. Dette minner om et speilreflekskamera. Målerten er et presisjonsinstrument fra Präzisa.

Dette er et stadimeter. Med stadimeteret kan jeg måle avstanden til en gjenstand, om jeg blott kjenner gjenstandens høyde

Er man i besittelse av en slik, trenger man ingen forkunnskap om objektet man måler avstanden til. Denne måler eksakt uten noe dill-dall. Den er produsert av Hugo Meyer for det amerikanske telefonselskapet. Bell hadde åpenbart behov for - på en lettvint måte - å finne ut hvor høyt over hodet på montøren luftstrekkene befant seg. Det er kjempeenkelt med denne dingsen.

Dette er snuteposen min. Den har jeg fått av en tidligere kollega. Vanligvis bruker jeg ikke snutepose når jeg fotograferer, for den er i veien. Dermed kan jeg gå glipp av mange bilder. Om vinteren kan det være anderledes. I streng kulde er det ofte et problem med dugg på optikken, og filmen blir kold, slik at den ikke trekkes så lett frem. Slike problemer løser jeg med snuteposen. I dag har jeg fotografert i Drøbak i streng kulde (mellem 10 og 20 blå). Fotografiapparatet har ligget natten over i bilen, og der var det drøye 20 i natt. Jeg la katalyt-håndvarmeren nederst i snuteposen før jeg pakket kameraet. Efter en stund hadde isen smeltet på fotografiapparatet, og det tok bilder. Håndvarmeren er god og varm i 12 timer.

Metz. Denne fikk jeg av en som ikke fikk den til å virke. Jeg tror at jeg skal få det til. Muligens vil jeg ikke lykkes, men da har jeg i hvertfall et flott skrivebordsornament.

Jeg har kjøpt Nikon speilreflex. Det er så mange som bruker Nikon, og de har mye bra optikk. Jeg har ikke råd til kostbar optikk, men dette kameraet fikk jeg for 200 bananer, inklusive et meget godt normalobjektiv. Dersom jeg finner et bra motiv som ikke kan fotograferes med normalobjektivet kan jeg sikkert låne et kostbart kvalitetsobjektiv av en annen som tilfeldigvis er til stede.

Dette er en mårhårkost. Den bruker jeg til å fjerne støv fra optikk.

Dette fotografiapparatet var det heftigste amatørkameraet i Nikons sortiment på nittitallet. Fotografiapparatet heter F90. Det lå i en container på Majorstuen. Objektivet som sitter på er rangert av Ken Rockwell til å være på toppen av topp-ti-listen over vidunderlige objektiver fra Nikon. Dersom jeg en gang i fremtiden kjøper meg et digitalt speilrefleksfotografiapparat kan jeg ta av originalobjektivet og sette på dette objektivet i stedenfor. Slik får jeg skarpere bilder.

Fotoutstyr og kikkerter
Hjemme, tilbake til Bilder